Skatten

To slitne øyne
ser ned
Lengter etter noe å feste blikket til
Lengter etter fred
To slitne hender
klamrer seg til kaffekoppen
Det verker i hele kroppen
Hun prøver å være til
selvom hun ikke alltid vil

Minnene er ikke lenger bare inni henne
de markerer seg på utsiden
Historiene blir synlige
med tiden


Mange år med evig flukt
har gitt kropp og sjel mye tukt
Sannheten om hennes unike natur
har forsvunnet bak svikets mur
Hun som en gang var så full av håp og drømmer
har nå blitt en som
Rømmer

Jeg ber for deg i natt
om at du skal se din egen skatt
Ber om at du skal forstå at du er elsket
Av En som aldri sviker
selv når alle andre viker
Ber om at du skal feste blikket til Han som Ser
Mye av det vakre som verden har glemt
men som du har gjemt
dypt der inne i ditt hjerte
på tross av løgn og smerte

”Det krever Gud å elske Gud”
-Mike Bickle

Kjærlighet er et stort og spennende begrep. Som troende tenker jeg at ekte ubetinget kjærlighet har sitt utspring i Gud. Med ubetinget kjærlighet mener jeg en kjærlighet som er konstant og som er helt uavhengig av prestasjoner. Det betyr at jeg av meg selv aldri kan klare å elske Gud. Det merker jeg ved at desto mer jeg fokuserer på Guds kjærlighet til meg, desto større blir min kjærlighet til han. Jeg er altså helt avhengig av å bli elsket først for å kunne elske tilbake. Det samme gjelder kjærligheten til meg selv og mennesker rundt meg. Jeg opplever at jeg er nødt til å la meg bli elsket av Gud for å kunne elske mennesker og meg selv med en ubetinget kjærlighet.

Gjennom de siste månedene har jeg blitt mye mer bevisst på den markante forskjellen i livet de periodene jeg bruker mye tid med Gud og de periodene jeg ikke gjør det. Jeg merker for eksempel at jeg har mye mer overskudd de periodene jeg bruker mye tid med Gud. Det handler i stor grad om at jeg da gir Gud mer kontroll og tillater meg selv være hans hvilende barn. Jeg opplever at Gud bruker meg mye mer i disse hvileperiodene da jeg gir jeg rom for at kjærligheten hans skal få virke i meg, og gjennom meg.

Jeg jobber med å gi slipp på mitt eget kontrollbehov. Det er både en smertefull og befriende prosess, men som jeg vet er helt nødvendig for å komme enda nærmere Gud, meg selv og andre mennesker. Denne erfaringen har gitt meg en dypere forståelse av hvordan Gud ser på oss mennesker. Jeg skjønner mer og mer at vi alle er hans elskede; at han hvert eneste sekund lengter etter vårt nærvær, og at han har en ubetinget kjærlighet som er helt uavhengig av våre prestasjoner. Det er befriende og det skaper et helt annet grunnlag for våre prestasjoner. Da presterer vi ikke lenger for å bli elsket, men fordi vi er elsket og derfor elsker.

Du og meg

Du ser på meg
Uavbrutt
Lengter etter at jeg skal feste blikket mitt
På Deg
Bare på Deg
Du strekker fram hendene dine
Berører meg
Jeg åpner opp øynene mine
og ser
At det er Deg
Jeg lar deg holde meg
Hviler hodet mitt på ditt bryst
Hører hjertet ditt slå
Jeg vil aldri gå
Bare være her
La deg komme helt nær
Jeg vil alltid være sammen med deg
Den eneste Ene
Han som har gjort
Mine hender
Rene

Stjernehimmelen

Kvelden igår var magisk. Jeg og to venninner fikk plutselig et akutt behov for å dra til sognsvann, beskue stjernehimmelen, drikke vin og dykke ned i filosofiske tankerekker. Det er noe av det flotteste jeg har gjort på lenge. Anbefales! Vi så til og med to stjerneskudd! På veien hjem møtte vi to vakre stjerner i menneskelig skikkelse, to stjerner som enda ikke er klar over sitt eget helt unike lys. Jeg ber og håper at de en dag kommer til å forstå at de har en plass på stjernehimmelen, og at det finnes en helt spesiell sol, som overgår alle stjerner i universet. En sol som alltid har vært til, som aldri slutter å brenne, og som ønsker å utøse sitt lys over alle små og store stjerner =)

Make Love, not war...

Det høres enkelt, naivt og kanskje litt barnslig ut. Men jeg tror det ligger utrolig mye sannhet i disse 60-talls ordene. Verden tørster etter en større produksjon av kjærlighet, og kanskje til og med en barnslig hengivenhet og tro på dens kraft.

”Mens vi bygger våre bygninger, blir menneskelige templer ødelagt av sult og hjemløshet. Se for deg følgende scenario i en biologisk familie: en far bygger et palass mens barna hans går sultne. Han ville enten ha havnet på en institusjon eller i fengsel. Hvor mye værre burde ikke dette være i vår nye familie, vi som har fått øyne som kan se andre mennesker som brødre og søstre? ”
-Claiborne

Jeg har ingen rett til å dømme den rike mannen for å mene at den flotte bilen var en velsignelse fra Gud (se blogginnlegget nedenfor). Det må være en sak mellom han og Gud. Men jeg ønsker å uttrykke en skepsis mot ønsket og drømmen om å mota slike velsignelser når vi vet at vi lever i en verden der millioner ikke får dekt sine grunnleggende behov.

Vi lever ikke for oss selv. Den kongolesiske pappaen er et slående eksempel på dette. Han elsket barna sine. Han elsket de så høyt at han aldri sluttet å kjempe for livene deres. Ved hvert eneste måltid gav ham barna mat først, og spiste selv hvis det var noe til overs. Han elsket de så høyt at han satt de foran seg selv. Vi har en Gud som elsker oss med den samme kjærligheten. Han kjemper for oss; hvert eneste minutt, hver eneste time, hver eneste dag. Han lengter etter at vi skal tre inn i hjertet hans, drukne i hans kjærlighet og begynne å kjempe for hverandre på samme måte.

”Jesus snakket aldri med en prostituert fordi han ikke så en prostituert der. Han så bare et Guds barn som han var vilt forelsket i. ”
-Claiborne

Det er vakkert. For Guds ansikt er vi alle uendelig verdifulle, hans ser alt det skjønne i oss som verden ikke ser. Han må ha fryktelige smerte over at vi så altfor ofte ikke ser den samme skjønnheten og verdien i de undertryktes og lidelsesfulle ansiktene i verden. Det betyr at vi ikke ser den hele og fulle skjønnheten og verdien i Gud selv.

Jesu ord ”tilgi dem for de vet ikke hva de gjør” har fått en ny betydning for meg den siste tiden. Jeg tror ikke kristne bruker titalls millioner på å bygge megakirker med en bevissthet om at de da indirekte skaper et større gap mellom dem selv og de sultende søstrene og brødrene på landsbygda i Kongo. Jeg tror heller ikke at mange kristne forsvarer staten Israels mord og undertrykkelse av palestinere i visshet om at de også er Guds elskede barn som fortjener å bli elsket akkurat like høyt som jødene.

”Jo mer besluttsomt vi forsøker å få bort ondskap ved makt, desto mer vil ondskapen øke. For hver muslimsk terrorist som blir drept, skapes en ny. På samme måte vil ondskapen forsvinne jo mer vi nidkjært elsker våre fiender.”
-Claiborne

Jeg har enda mye bitterhet og sinne rettet mot verdens undertrykkere. Det være seg Verdensbanken, multilaterale institusjoner, blinde og passive kirker, eller meg selv. Jeg tror det er viktig å være sint, men jeg må likevel lære å elske og tilgi de som gjør ondt. Ved å elske gir man Gud spillerom til å berøre og forvandle mennesker og institusjoner. I hatet bygges det opp forsvarsmurer som holder lyset utenfor.

Jeg drømmer om en oppvåkning. Jeg drømmer om at vi som i større grad ”vet hva vi gjør” sammen kan spre denne bevisstheten slik at kirka kan bli kjent for å elske mennesker grenseløst og dermed ta Guds enorme skjønnhet og verdighet på alvor. Vi er kalt til å være brennende lys i en mørk verden. Tenk om vi kunne skape en ukontrollert og voksende brann som selv tar fyr i tykke steinmurer? Ingenting er umulig når man tilhører en Gud som har en kjærlighetstemperatur som overgår en hver vulkan.

Kjære Gud, vi lever i en verden gjennomsyret av begjær, havesyke og egoisme. Der tilfredsstillelse av materielle behov er umettelig og akselererende. Vi lever i en verden der mennesker ikke ser utover sine egne fastsatte grenser. Gud, du sier at du ønsker å gi oss, barna dine, gode gaver. Bedre gaver enn våre jordiske fedre. Jeg vet at gaver ikke er ensbetydende med materielle gaver. Men hvordan kan en troende mann i USA hevde av hele sitt hjerte at han har blitt velsignet, av Deg Gud, med en fancy bil, mens en troende mann i Kongo opplever at en etter en av barna hans dør av underernæring? Han takker deg for hver dag barna får mulighet til å leve, på tross av at han ser at livet er enormt smertefullt. I blant kommer det kanskje et lite smil som skaper håp, en liten gnist som gir han mot til å fortsette og kjempe neste dag, også.
Har den rike amerikaneren misforstått, Gud?

Jeg venter

Gud
Jeg vet du er her
Jeg vet du finnes
Jeg vet du elsker
Oss

Gud
Jeg vet du svarer
Jeg vet du leger
Jeg vet du bærer
Oss

Gud
Jeg vet du lider
Når vi lider
Jeg vet du ønsker
Frihet

Men gud
Jeg skjønner ikke alltid hva tid
er for deg?
Jeg skjønner ikke hvorfor du noen ganger
Lar oss vente
Så lenge
Lar oss være i smerte
Så lenge

Er det fordi du vil vi skal lære?
At dypet
Noen ganger er veldig dypt
En lang reise
til sannheten
til åpenbaring
om Deg,
om oss selv?

Men Gud
mye smerte virker meningsløst
Uholdbart
og gjør et menneske
så utrolig sart
Tomt

Jeg vet at vår styrke fullendes i vår svakhet
Jeg vet at vi alle er svake
Men Gud
Hvor går vi fra vår svakhet
Vår sårbarhet
Vår tomhet?

Hvorfor kan hvert skritt
Virke så uendelig fjernt
For noen,
Mens for andre
Så nært?

Gud
Jeg vil at håpet skal brenne
Jeg vil ikke at menneskers lys
Skal slokne
Du er lys
Du vil at hvert menneske
Skal brenne
Sterkere
og
Sterkere

Jeg vet du har all makt
Jeg vet dine tanker er gode
Jeg vet du har et hjerte
Med heftige hjerteslag
Som bærer vår smerte
Jeg vet du kan trenge gjennom mange lag
Med din kjærlighetssag

Gud
Jeg forstår stykkevis,
Og delt
Men jeg lengter etter å forstå mer
Enn det jeg nå vet,
Og ser
Jeg venter på deg
Min Gud.

Man må få ut bildet
av sko
Et par
så perfekt parkert
utenfor do

Ensomhet

Det drypper og det tikker
men La det dryppe til jeg ikke orker mer
overgir meg og krysser over

Fokus

Alt som skal beherskes
Alt som skal
Jeg vil stupe dypt

Eller la en rytme sirkulere i kroppen
ta meg videre og hjelpe meg til å gi slipp
Bare gi slipp.................

-Skrevet av Ana V Roman

Dette diktet rørte meg. Vi opplever stadig å bli bundet, bundet til altoppslukende følelser.
Viklet inn i disse båndene opplever man ofte en indre lengsel etter å gi slipp, gi fra seg all kontroll. Det fantastiske er at vi har en Gud som lengter etter å kutte alle bånd, lengter etter å føre oss hjem til hans kjærlige, stabile og evige favn.
Det finnes ikke noe tryggere sted å være enn akkurat der.

Vi unike mennesker

I det postmoderne samfunnet vi lever i er individet og individualitet opphøyet. Vi dyrker det unike, det spesielle, det helt særegne. Tror vi. Jeg lurer på om mange i bunn og grunn streber etter å bli like. Vi lever i et ekstremt sammenlikningssamfunn der man ofte finner sin verdi sett i forhold til andre rundt seg. I sin søken etter å bli unik, finne sin vei i livet, er det lett å plutselig havne bak i sporene til en annen.

Det man så fint kaller unikt er ofte klart definert på forhånd. Det er satt rammer rundt. Det er en eller flere bestående verdsatte modeller om hva som er unikt og vakkert. Det er modeller som mange streber etter å passe inn i. Det er modeller som gir høyere status.

Jeg tror det er veldig positivt og utviklende å ta lærdom av hverandres kvaliteter og særegenheter, men jeg tror det er destruktivt når det går på bekostning av menneskers egenverdi og selvutvikling. Det er skummelt når man begynner å bli blind for det som er verdifullt med sine egne gaver og kvaliteter, noe som er helt unikt for hvert enkelt individ. Samfunnet trenger mangfold og mennesker som er ekte. Ikke et hav av mennesker som mer eller mindre ubevisst ønsker å bli den samme. Vi er skapt for å ufylle hverandre, ikke bli kopier av hverandre.

If my heart is overwhelmed

If my heart is overwhelmed
And I cannot hear your voice
I hold on to what’s true
Though I cannot see

If the storms in life they come
And the road ahead gets steep
I will lift these hands in faith
I will believe

Brian & Jenn Johnson

Clinging to the bough

She’s clinging to the bough
Looking down on the life below
Like a little bird
Free, but still afraid
To let out her wings
Scared of what life brings

Then I tell her
That she doesn’t have to fly on her own
She doesn’t have to carry her own weight
All her secret fears and painful tears
Are not only hers
Just fly little girl
Fly little girl
Just fly


She’s starring at the sky
Birds are flying on their own
They try to fly away
From all their secret fears
They try to carry themselves
Afraid of falling down

Then I tell her
That she doesn’t have to fly on her own
She doesn’t have to carry her own weight
All her secret fears and painful tears
Are not only hers
Just fly little girl
Fly little girl
Just fly

De kristne hjertesakene?

"For den som er den minste av dere alle, han er stor." Luk.9.48

Jesus er en sann revolusjonær. Gud er en sann revolusjonær. Jeg er grepet og fasinert!


Organisasjonen "Kristenfolket" oppfordrer folk til å stemme borgelig. Dette fordi de ønsker å fremme de såkalte "kristne hjertesakene" som omfatter ekteskapsloven, menneskeverd og Israel. Greit, det er absolutt viktige temaer. Men hvordan kan de kalle det de viktigste kristne hjertesakene? Det er sterke ord. Jeg blir opprørt. Jesu hjerte brenner for så mye mer. Hjertet hans brenner for å løfte opp de svake i nabolaget, i samfunnet, i verden. Han lengter etter å se rettferdighet. Og leser man evangeliene kommer det tydelig fram at dette var noe Jesus kjempet hardt for da han vandret her på jorden.

"Folk blir korsfestet for å leve ut en kjærlighet som forkludrer den sosiale orden, som påkaller en ny verden. Folk blir ikke korsfestet for å hjelpe fattige mennesker. Folk blir korsfestet når de slår seg sammen med dem". -Shane Claiborne

For å være helt ærlig så tror jeg ikke Jesus er et stort fan av en høyrevendt kapitalistisk markedsøkonomi som opphøyer individualismen og produserer og reproduserer både nasjonale og globale forskjeller i levestandard. Jeg leste en gang en artikkel som omtalte dagens globale økonomiske strukturer som strukturell vold. Vold som i betydningen nød og lidelse foresaket av verdensøkonomien. Dette er et komplekst problemområde, men jeg tror det ligger noe essensielt i denne betegnelsen.
Det hjelper ikke å utøse bistand og veledighet til våre fattige medsøstre og brødre når vi har å gjøre med økonomiske strukturer som i stor grad bare fortsetter å tjene våre egne økonomiske interesser. Da blir bistand bare et plaster på et sår som ikke gror.

Vi må slutte å tenke oss - dem. Vi er alle ett i Kristus. Enten om vi nå bor i Norge eller Mali. Jesus understreker betydingen av enhet flere steder i evangeliene: "Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for de skal være ett, likesom vi er ett: Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." Joh.17.22-23

Det at vi alle er ett i Kristus gir oss et stort ansvar ovenfor hverandre. Vi skal elske hverandre slik Gud har elsket oss og fortsatt elsker oss.

"Når jeg spør Gud om hvorfor all denne urettferdigheten får lov til å eksistere, kan jeg føle ånden hviske til meg: " Det er du som må fortelle meg hvorfor vi tillater at dette skjer. Du er min kropp, mine hender og mine føtter." -Shane Claiborne

I Ap.4.32 står det: "Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget, de hadde alt felles. Videre står det i vers 34-35: "Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte."

Med dette mener jeg ikke å si at Jesus er sosialist. Man bør være forsiktig med å plassere Gud innenfor et politisk rammeverk. Det føler jeg kristentfolket indirekte gjør når de så tydelig framhever det de mener er de tre viktigste kristne hjertesakene og oppfordrer kristne til å stemme borgerlig. Guds hjerte er så mye større.

"Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis." Matt.3-11

Fuglekollisjonen!

Forleden krasja det en liten fugl i vinduet hjemme hos mamma på Kjøkøya. Den falt ned på terrassen som følge av det brutale sammenstøtet. Der ble den liggende å gispe etter luft. Jeg holdt den i den ene hånden min, den lille nydelige fuglen. Hvor inderlig jeg ønsket å hjelpe den til å bli fri og hel igjen, slik at den kunne spre ut vingene å fly av sted. Det var vondt å se at den led. Det er mulig jeg var i et ekstremt emosjonelt hjørne den dagen, så de som ikke kjenner seg helt igjen i fugleempatien for ha meg unnskyldt ;)

Etter en god stund begynte fuglen å flakse med vingene. Den gjorde et nytt forsøk på å fly, men denne gangen var det husveggen som stod i veien. Pang! Der lå den igjen. Like forvirra, forsvarsløs og redd. Å som jeg hadde lyst til å klemme den, bare holde den tett inntil meg. Rasjonaliteten min forhindret heldigvis et slikt overgrep. Da hadde kanskje fuglens hjerte stoppet av redsel. Historien får heldigvis en lykkelig slutt. Etter en stund sprer fuglen ut vingene sine igjen, den flyr av sted til den grønne skogen ved siden av huset. Jeg blir glad.

I Lukas 12.6-7 står det: ”Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver.”

Denne fuglekollisjonsepisoden fikk meg til å tenke på Guds overveldende kjærlighet og omsorg for hvert enkelt lite menneskebarn. Gud ser hver eneste lille spurv, hvor mye mer ser han da ikke oss? Når vi faller som følge av diverse stormer i livet står han ikke bare som en tilskuer på sidelinjen. Han holder rundt oss når vi faller, men sine sterke, beskyttende, kjærlige armer. Han forhindrer oss ikke alltid fra å falle. Det ville stått i konflikt med friheten vår. Gud har ikke skapt oss til å være ureflekterende robotter. Dessuten er livene våre en del av en verden med pågående kamp mellom det gode og det onde, og her kan man risikere å oppleve fall som virker helt meningsløse og uforklarlige. Det fantastiske er at Gud er allmektig og kommer til å bli seiersherre. Ved Jesu død har han allerede seiret over døden. All ondskap har tapt. Vi kan se fram til en evighet der all urettferdighet, lidelse og nød erstattes med rettferdighet, glede og frihet.

Noen av de fallene vi opplever i livene våre er lette, noen er mer fatale og gjør det vanskeligere å stable seg på beina. Gud er til stede i hver eneste kollisjon, liten eller stor. Og hvis vi selv ønsker, hjelper han oss mer enn gjerne til å reise oss igjen. Han lengter etter å hjelpe oss til å bli leget slik at vi kan spre ut vingene og nyte den friheten, visdommen og kjærligheten han har overøst oss med. Gud er ubeskrivelig tøff, hans kraft gjør det mulig å reise seg selv etter en meget heftig fallopplevelse. Ta fuglen som eksempel. Gitt at den hadde menneskelige egenskaper så kunne den etter sin kollisjonserfaring fortalt andre fugler om den traumatiske hendelsen og dermed være med på å forhindre at flere fugler styrter inn i vinduet. Den kunne vist ekte forståelse til andre fugler som hadde opplevd det samme, og kommet med trøstende ord og oppmuntring, pluss at den også selv hadde kunnet ta lærdom av opplevelsen og ikke gått i samme felle igjen. Kort sagt så får den en del nye verktøy som kan brukes til å tjene det gode i livets fortsettelse.

Poenget mitt er at Gud er fullt tilstedeværende i smerten vår, han er like nær da som ellers. Hvis vi velger å ha blikket vårt festet på han er det mye enklere å skape vekst av det vonde som skjer på livets vei. Livet med Gud betyr ikke et liv uten smerte, men et liv der man åpner opp for å gi Gud mulighet til å fylle smerten med håp, trøst, trygghet og fred. Smerte kan ha en evne til å gjøre oss mer hele, frie og sanne mennesker. Dette henger kanskje sammen med at vi i smerten ofte er mer åpne for Guds kjærlighet, innflytelse og åpenbaringer. Vi føler oss små, svake og maktesløse. Akkurat som den lille spurven. Og det er akkurat der vi ofte tillater Gud å bære oss, tillater Gud å vise oss hvem vi er og hvem han er. I det hele tatt tillater hans frigjørende kraft. Jeg vil tro at det ofte skjer sterke livsforvandlinger i menneskers ”svake” øyeblikk. Jeg løftet ikke opp fuglen og gav den en stor klem i frykt for at dens hjerte skulle stoppe av redsel. Gud på den andre siden løfter oss opp, holder rundt oss, i håp, tro og ønske om at hjertet vårt skal slå raskere og mer inderlig for han. Han drømmer om at hjertene våre skal bli mer og mer rotfestet og styrket i hans kjærlighet.

Guds hjerte bærer verden, hvert eneste menneske har en plass i Guds pulserende hjerte. Vi velger selv om vi ønsker at denne kjærligheten skal strømme inn i hjertene våre eller ei. Velger vi det, gir vi rom for en økt tilstedeværelse av himmelriket her på jorden.

”For Gud sa ”det bli lys i mørke”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.” 2.Kor 4.6.