Jeg fordømmer deg

Hvordan vet man at man har et rent hjerte? Når man ikke lenger betrakter et annet menneske som uren.
Sitat, Petter Halldorf

Var på et foredrag med Petter Halldorf og syns dette var så bra sagt! Jeg tror ofte jeg ubevisst betrakter andre som urene fordi jeg ikke har tilstrekkelig kjærlighet til meg selv. Da klarer jeg heller ikke være glad i andre som i mine øyne ikke "fortjener" min kjærlighet. Når jeg fordømmer meg selv, fordømmer jeg følgelig de rundt meg. Fordømmelsen har mange negative utfall, blant annet forakt og hovmod. Noe som igjen fører til bitterhet og avmakt. Jeg merker at det er visse mennesketyper som provoserer meg og som jeg derfor lett dømmer, eksempelvis personer som i mine øyne dyrker materialisme og individualisme. Min fordømmelse og negative tankesett skaper avstand, og jeg kan lett glemme at vi faktisk er del av samme menneskehet og tilhører samme Gud. Jeg setter meg over og på den måten mister jeg også muligheten til å være med og faktisk kunne bety en forskjell i deres liv. Og jeg stenger ute deres mulighet til å kunne bety noe i mitt. Jeg lukker øynene for deres mangfoldighet og personlige ressurser.

Hva er jeg redd for? Jeg tror ofte jeg kan være redd for mine egne mørke rom. Det kan noen ganger være enklere å fokusere på andres mørke. Jeg mener ikke at man skal slutte å være kritisk, det kan være mye godhet og sannhet i det. Jeg vil være kritisk med et fundament av kjærlighet, og i det et oppriktig ønske om frihet og verdighet for ALLE mennesker jeg møter på min vei. Jeg må begynne med å ikke fordømme meg selv, men forstå at jeg er helt ufortjent, Elsket. først da gir jeg rom for at hjertet mitt kan bli renere og varmere, og andre folk mindre møkkete :)

Roll away your stone

Har blitt glad i et nytt band "Mumford & Sons". Liker spesielt godt teksten på denne låten!

Roll away your stone

Roll away your stone, I’ll roll away mine
Together we can see what we can find
Don’t leave me alone at this time,
For I am afraid of what I will discover inside
You told me that I would find a home,
Within the fragile substance of my soul
And I have filled this void with things unreal,
And all the while my character it steals
The darkness is a harsh term don’t you think?
And yet it dominates the things I seek
It seems as if all my bridges have been burned,
You say that’s exactly how this grace thing works
It’s not the long walk home that will change this heart,
But the welcome I receive at the restart

Dø av Kjærlighet?

I løpet av den siste måneden har jeg lest mye om kirkens rolle i kampen for rettferdighet og likeverd. Jeg er fasinert og inspirert! I forbindelsen med det har jeg tatt et dypdykk i Bibelens menneskesyn og tekster om rettferdighet. Det er flere enn jeg hadde trodd, og det er sterke sammenhenger mellom dem! Både i Det gamle og Det nye testamentet. Gud oppfordrer mennesker til å ikke bare ha medlidenhet og verdier om nestekjærlighet i sinn og tanke, men aktivt praktisere kjærlighet. Han løfter fram konkrete undertrykte grupper i det israelittiske samfunnet og gir de stemme og verdi. Eksempelvis kvinner, enker, mennesker uten far og innflyttere (det vi i dag vil kalle innvandrere). Enker og farløse var ofte i en sårbar livssituasjon da de ikke tilhørte et patriarkat, altså et hushold som kunne støtte de både økonomisk og sosialt. Gud gav disse gruppene egne rettigheter og kjempet deres sak. I det nye testamentet forsterker og kroppsliggjør Jesus bildet av Gud som en radikal forkjemper for de svake og utstøtte i samfunnet. Jesus elsket mennesker og rettferdigheten så høyt at han måtte bøte med livet for å igjen kunne skape liv. Det er forbilledlig! Kirken og dens praksis må gjennom Guds kjærlighet våge elske å ydmyke seg så høyt at den tør dø fra seg selv. Det kan gi rom for at egne menneskelige forståelsesrammer, praksiser, strukturer og konsepter som ikke er i overensstemmelse med den kirken Kristus ønsker representere, vil dø hen. Det tror jeg er viktig for en sunn, sann og voksende kirke!