De kristne hjertesakene?

"For den som er den minste av dere alle, han er stor." Luk.9.48

Jesus er en sann revolusjonær. Gud er en sann revolusjonær. Jeg er grepet og fasinert!


Organisasjonen "Kristenfolket" oppfordrer folk til å stemme borgelig. Dette fordi de ønsker å fremme de såkalte "kristne hjertesakene" som omfatter ekteskapsloven, menneskeverd og Israel. Greit, det er absolutt viktige temaer. Men hvordan kan de kalle det de viktigste kristne hjertesakene? Det er sterke ord. Jeg blir opprørt. Jesu hjerte brenner for så mye mer. Hjertet hans brenner for å løfte opp de svake i nabolaget, i samfunnet, i verden. Han lengter etter å se rettferdighet. Og leser man evangeliene kommer det tydelig fram at dette var noe Jesus kjempet hardt for da han vandret her på jorden.

"Folk blir korsfestet for å leve ut en kjærlighet som forkludrer den sosiale orden, som påkaller en ny verden. Folk blir ikke korsfestet for å hjelpe fattige mennesker. Folk blir korsfestet når de slår seg sammen med dem". -Shane Claiborne

For å være helt ærlig så tror jeg ikke Jesus er et stort fan av en høyrevendt kapitalistisk markedsøkonomi som opphøyer individualismen og produserer og reproduserer både nasjonale og globale forskjeller i levestandard. Jeg leste en gang en artikkel som omtalte dagens globale økonomiske strukturer som strukturell vold. Vold som i betydningen nød og lidelse foresaket av verdensøkonomien. Dette er et komplekst problemområde, men jeg tror det ligger noe essensielt i denne betegnelsen.
Det hjelper ikke å utøse bistand og veledighet til våre fattige medsøstre og brødre når vi har å gjøre med økonomiske strukturer som i stor grad bare fortsetter å tjene våre egne økonomiske interesser. Da blir bistand bare et plaster på et sår som ikke gror.

Vi må slutte å tenke oss - dem. Vi er alle ett i Kristus. Enten om vi nå bor i Norge eller Mali. Jesus understreker betydingen av enhet flere steder i evangeliene: "Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for de skal være ett, likesom vi er ett: Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." Joh.17.22-23

Det at vi alle er ett i Kristus gir oss et stort ansvar ovenfor hverandre. Vi skal elske hverandre slik Gud har elsket oss og fortsatt elsker oss.

"Når jeg spør Gud om hvorfor all denne urettferdigheten får lov til å eksistere, kan jeg føle ånden hviske til meg: " Det er du som må fortelle meg hvorfor vi tillater at dette skjer. Du er min kropp, mine hender og mine føtter." -Shane Claiborne

I Ap.4.32 står det: "Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget, de hadde alt felles. Videre står det i vers 34-35: "Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte."

Med dette mener jeg ikke å si at Jesus er sosialist. Man bør være forsiktig med å plassere Gud innenfor et politisk rammeverk. Det føler jeg kristentfolket indirekte gjør når de så tydelig framhever det de mener er de tre viktigste kristne hjertesakene og oppfordrer kristne til å stemme borgerlig. Guds hjerte er så mye større.

"Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis." Matt.3-11

Fuglekollisjonen!

Forleden krasja det en liten fugl i vinduet hjemme hos mamma på Kjøkøya. Den falt ned på terrassen som følge av det brutale sammenstøtet. Der ble den liggende å gispe etter luft. Jeg holdt den i den ene hånden min, den lille nydelige fuglen. Hvor inderlig jeg ønsket å hjelpe den til å bli fri og hel igjen, slik at den kunne spre ut vingene å fly av sted. Det var vondt å se at den led. Det er mulig jeg var i et ekstremt emosjonelt hjørne den dagen, så de som ikke kjenner seg helt igjen i fugleempatien for ha meg unnskyldt ;)

Etter en god stund begynte fuglen å flakse med vingene. Den gjorde et nytt forsøk på å fly, men denne gangen var det husveggen som stod i veien. Pang! Der lå den igjen. Like forvirra, forsvarsløs og redd. Å som jeg hadde lyst til å klemme den, bare holde den tett inntil meg. Rasjonaliteten min forhindret heldigvis et slikt overgrep. Da hadde kanskje fuglens hjerte stoppet av redsel. Historien får heldigvis en lykkelig slutt. Etter en stund sprer fuglen ut vingene sine igjen, den flyr av sted til den grønne skogen ved siden av huset. Jeg blir glad.

I Lukas 12.6-7 står det: ”Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver.”

Denne fuglekollisjonsepisoden fikk meg til å tenke på Guds overveldende kjærlighet og omsorg for hvert enkelt lite menneskebarn. Gud ser hver eneste lille spurv, hvor mye mer ser han da ikke oss? Når vi faller som følge av diverse stormer i livet står han ikke bare som en tilskuer på sidelinjen. Han holder rundt oss når vi faller, men sine sterke, beskyttende, kjærlige armer. Han forhindrer oss ikke alltid fra å falle. Det ville stått i konflikt med friheten vår. Gud har ikke skapt oss til å være ureflekterende robotter. Dessuten er livene våre en del av en verden med pågående kamp mellom det gode og det onde, og her kan man risikere å oppleve fall som virker helt meningsløse og uforklarlige. Det fantastiske er at Gud er allmektig og kommer til å bli seiersherre. Ved Jesu død har han allerede seiret over døden. All ondskap har tapt. Vi kan se fram til en evighet der all urettferdighet, lidelse og nød erstattes med rettferdighet, glede og frihet.

Noen av de fallene vi opplever i livene våre er lette, noen er mer fatale og gjør det vanskeligere å stable seg på beina. Gud er til stede i hver eneste kollisjon, liten eller stor. Og hvis vi selv ønsker, hjelper han oss mer enn gjerne til å reise oss igjen. Han lengter etter å hjelpe oss til å bli leget slik at vi kan spre ut vingene og nyte den friheten, visdommen og kjærligheten han har overøst oss med. Gud er ubeskrivelig tøff, hans kraft gjør det mulig å reise seg selv etter en meget heftig fallopplevelse. Ta fuglen som eksempel. Gitt at den hadde menneskelige egenskaper så kunne den etter sin kollisjonserfaring fortalt andre fugler om den traumatiske hendelsen og dermed være med på å forhindre at flere fugler styrter inn i vinduet. Den kunne vist ekte forståelse til andre fugler som hadde opplevd det samme, og kommet med trøstende ord og oppmuntring, pluss at den også selv hadde kunnet ta lærdom av opplevelsen og ikke gått i samme felle igjen. Kort sagt så får den en del nye verktøy som kan brukes til å tjene det gode i livets fortsettelse.

Poenget mitt er at Gud er fullt tilstedeværende i smerten vår, han er like nær da som ellers. Hvis vi velger å ha blikket vårt festet på han er det mye enklere å skape vekst av det vonde som skjer på livets vei. Livet med Gud betyr ikke et liv uten smerte, men et liv der man åpner opp for å gi Gud mulighet til å fylle smerten med håp, trøst, trygghet og fred. Smerte kan ha en evne til å gjøre oss mer hele, frie og sanne mennesker. Dette henger kanskje sammen med at vi i smerten ofte er mer åpne for Guds kjærlighet, innflytelse og åpenbaringer. Vi føler oss små, svake og maktesløse. Akkurat som den lille spurven. Og det er akkurat der vi ofte tillater Gud å bære oss, tillater Gud å vise oss hvem vi er og hvem han er. I det hele tatt tillater hans frigjørende kraft. Jeg vil tro at det ofte skjer sterke livsforvandlinger i menneskers ”svake” øyeblikk. Jeg løftet ikke opp fuglen og gav den en stor klem i frykt for at dens hjerte skulle stoppe av redsel. Gud på den andre siden løfter oss opp, holder rundt oss, i håp, tro og ønske om at hjertet vårt skal slå raskere og mer inderlig for han. Han drømmer om at hjertene våre skal bli mer og mer rotfestet og styrket i hans kjærlighet.

Guds hjerte bærer verden, hvert eneste menneske har en plass i Guds pulserende hjerte. Vi velger selv om vi ønsker at denne kjærligheten skal strømme inn i hjertene våre eller ei. Velger vi det, gir vi rom for en økt tilstedeværelse av himmelriket her på jorden.

”For Gud sa ”det bli lys i mørke”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.” 2.Kor 4.6.