Handleposer og innbilt styrke...

Jeg og ei venninne var på butikken i dag. Jeg handlet mye så det ble tungt å bære. Min gode venn hadde en ledig hånd, og spurte om hun kunne ta en pose for meg. Jeg takket konsekvent nei. Dette skulle "sterke" Jeanette klare selv! Når vi omsider kom hjem var armen min lammet av tyngdebelastningen. Styrken min hadde vist seg å være en illusjon. Jeg måtte le litt av meg selv. Hvorfor har jeg et så enormt behov for å vise omverden at jeg innehar en styrke som faktisk ikke eksisterer? Dette behovet gjennomsyrer livet på mange plan. Spesielt der jeg er mest sårbar. Handleposebærestyrken er nok ikke en av de mest sårbare sidene:)

Selv om jeg innerst inni vet at mine nærmeste har en ledig hånd er det ofte utfordrende å benytte seg av den. Det er litt paradoksalt fordi jeg elsker at vennene mine våger å spørre etter hånden min. Det viser tillitt, trygghet, en verdsettelse av seg selv og av vår relasjon. Jeg vil ta del i hele mennesker. Ved å innbile folk at jeg har urealistiske styrker skaper jeg både større avstand til dem, til min sanne identitet og til Gud. Det er skikkelig teit. Rett og slett.