Fuglekollisjonen!

Forleden krasja det en liten fugl i vinduet hjemme hos mamma på Kjøkøya. Den falt ned på terrassen som følge av det brutale sammenstøtet. Der ble den liggende å gispe etter luft. Jeg holdt den i den ene hånden min, den lille nydelige fuglen. Hvor inderlig jeg ønsket å hjelpe den til å bli fri og hel igjen, slik at den kunne spre ut vingene å fly av sted. Det var vondt å se at den led. Det er mulig jeg var i et ekstremt emosjonelt hjørne den dagen, så de som ikke kjenner seg helt igjen i fugleempatien for ha meg unnskyldt ;)

Etter en god stund begynte fuglen å flakse med vingene. Den gjorde et nytt forsøk på å fly, men denne gangen var det husveggen som stod i veien. Pang! Der lå den igjen. Like forvirra, forsvarsløs og redd. Å som jeg hadde lyst til å klemme den, bare holde den tett inntil meg. Rasjonaliteten min forhindret heldigvis et slikt overgrep. Da hadde kanskje fuglens hjerte stoppet av redsel. Historien får heldigvis en lykkelig slutt. Etter en stund sprer fuglen ut vingene sine igjen, den flyr av sted til den grønne skogen ved siden av huset. Jeg blir glad.

I Lukas 12.6-7 står det: ”Selges ikke fem spurver for et par skilling? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver.”

Denne fuglekollisjonsepisoden fikk meg til å tenke på Guds overveldende kjærlighet og omsorg for hvert enkelt lite menneskebarn. Gud ser hver eneste lille spurv, hvor mye mer ser han da ikke oss? Når vi faller som følge av diverse stormer i livet står han ikke bare som en tilskuer på sidelinjen. Han holder rundt oss når vi faller, men sine sterke, beskyttende, kjærlige armer. Han forhindrer oss ikke alltid fra å falle. Det ville stått i konflikt med friheten vår. Gud har ikke skapt oss til å være ureflekterende robotter. Dessuten er livene våre en del av en verden med pågående kamp mellom det gode og det onde, og her kan man risikere å oppleve fall som virker helt meningsløse og uforklarlige. Det fantastiske er at Gud er allmektig og kommer til å bli seiersherre. Ved Jesu død har han allerede seiret over døden. All ondskap har tapt. Vi kan se fram til en evighet der all urettferdighet, lidelse og nød erstattes med rettferdighet, glede og frihet.

Noen av de fallene vi opplever i livene våre er lette, noen er mer fatale og gjør det vanskeligere å stable seg på beina. Gud er til stede i hver eneste kollisjon, liten eller stor. Og hvis vi selv ønsker, hjelper han oss mer enn gjerne til å reise oss igjen. Han lengter etter å hjelpe oss til å bli leget slik at vi kan spre ut vingene og nyte den friheten, visdommen og kjærligheten han har overøst oss med. Gud er ubeskrivelig tøff, hans kraft gjør det mulig å reise seg selv etter en meget heftig fallopplevelse. Ta fuglen som eksempel. Gitt at den hadde menneskelige egenskaper så kunne den etter sin kollisjonserfaring fortalt andre fugler om den traumatiske hendelsen og dermed være med på å forhindre at flere fugler styrter inn i vinduet. Den kunne vist ekte forståelse til andre fugler som hadde opplevd det samme, og kommet med trøstende ord og oppmuntring, pluss at den også selv hadde kunnet ta lærdom av opplevelsen og ikke gått i samme felle igjen. Kort sagt så får den en del nye verktøy som kan brukes til å tjene det gode i livets fortsettelse.

Poenget mitt er at Gud er fullt tilstedeværende i smerten vår, han er like nær da som ellers. Hvis vi velger å ha blikket vårt festet på han er det mye enklere å skape vekst av det vonde som skjer på livets vei. Livet med Gud betyr ikke et liv uten smerte, men et liv der man åpner opp for å gi Gud mulighet til å fylle smerten med håp, trøst, trygghet og fred. Smerte kan ha en evne til å gjøre oss mer hele, frie og sanne mennesker. Dette henger kanskje sammen med at vi i smerten ofte er mer åpne for Guds kjærlighet, innflytelse og åpenbaringer. Vi føler oss små, svake og maktesløse. Akkurat som den lille spurven. Og det er akkurat der vi ofte tillater Gud å bære oss, tillater Gud å vise oss hvem vi er og hvem han er. I det hele tatt tillater hans frigjørende kraft. Jeg vil tro at det ofte skjer sterke livsforvandlinger i menneskers ”svake” øyeblikk. Jeg løftet ikke opp fuglen og gav den en stor klem i frykt for at dens hjerte skulle stoppe av redsel. Gud på den andre siden løfter oss opp, holder rundt oss, i håp, tro og ønske om at hjertet vårt skal slå raskere og mer inderlig for han. Han drømmer om at hjertene våre skal bli mer og mer rotfestet og styrket i hans kjærlighet.

Guds hjerte bærer verden, hvert eneste menneske har en plass i Guds pulserende hjerte. Vi velger selv om vi ønsker at denne kjærligheten skal strømme inn i hjertene våre eller ei. Velger vi det, gir vi rom for en økt tilstedeværelse av himmelriket her på jorden.

”For Gud sa ”det bli lys i mørke”, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.” 2.Kor 4.6.