Kjære Gud, vi lever i en verden gjennomsyret av begjær, havesyke og egoisme. Der tilfredsstillelse av materielle behov er umettelig og akselererende. Vi lever i en verden der mennesker ikke ser utover sine egne fastsatte grenser. Gud, du sier at du ønsker å gi oss, barna dine, gode gaver. Bedre gaver enn våre jordiske fedre. Jeg vet at gaver ikke er ensbetydende med materielle gaver. Men hvordan kan en troende mann i USA hevde av hele sitt hjerte at han har blitt velsignet, av Deg Gud, med en fancy bil, mens en troende mann i Kongo opplever at en etter en av barna hans dør av underernæring? Han takker deg for hver dag barna får mulighet til å leve, på tross av at han ser at livet er enormt smertefullt. I blant kommer det kanskje et lite smil som skaper håp, en liten gnist som gir han mot til å fortsette og kjempe neste dag, også.
Har den rike amerikaneren misforstått, Gud?